Link to Blog

I forfjor kom rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen og i fjor vedtok Stortinget ei oppfølging av denne. Oppfølginga har mildt sagt vært halvhjerta, noe som ikke minst kommer fram i pågående rettssak om Melkøya. I dette innlegget skal jeg likevel ikke ta for meg sentrale myndigheter, men rollen til den kommunen der der omstridte Melkøya-anlegget ligger, altså Hammerfest.

15.05.2025 kan Ságat fortelle at ordføreren i Hammerfest vil gå til rettssak mot reindrifta på Kvaløya, eller Fála, som den heter på samisk, og som også er navnet på reinbeitedistriktet. Dette må være den aller mest skammelige av alle handlinger fra denne kommunen gjennom tidene, og det er ei krigserklæring mot ei hardt pressa næring, mot samisk kultur og indirekte også mot kommunens egen samiske befolkning. Det er ei handling for å motarbeide den forsoninga som Stortinget la opp til med oppnevninga av kommisjonen og et opplegg for å skjerpe motsetningene og gjøre dem uforsonlige.

Ettersom ordføreren er fullstendig historieløs, er det nødvendig å gå noen år tilbake. Vi kan starte med noe som blei skrevet i 1727, men som peker mye lenger bakover: Da sendte sognepresten i Hammerfest en rapport til kongen i København. Der skriver han: «HAMMERFÆST paa QVALØEN Et ældgammelt Væhr, i gamle tiider beboet af Finner, da alle Nordmænd boede uden paa vestre-siide Sørøen; efter at de store væhr med sine Kirker der ude bleve ruinerede, som siges, skeede det ved Ryssernes vold, ere Nordmændene kommen inden paa Øen at boe; saa og i Hammerfæst.» Den eldste bosettingen i nåværende Hammerfest by er altså samisk. (Jeg ser her bort fra visse eks-samer i Hammerfest som hevder at "finsk" i gamle kilder betyr kvensk eller fra Finland, de vet utmerka godt sjøl hva en sjøfinn og en fjellfinn er.)

I det gamle Hammerfest landsogn, omtrent tilsvarende seinere Sørøysund og Kvalsund kommuner, var det i svært stor grad samisk – og samisktalende befolkning. I 1832 bodde det i prestegjeldet (tilsvarende dagens kommune) 466 norske, 1011 sjøsamer og 118 kvener. Utafor sjølve byen var det lenge bare omgangsskole, der det så seint som rundt 1900 var flere kretser med "kun lappisktalende børn". Det var først den harde fornorskingspolitikken med internatbygging som fikk tvunget gjennom et språkskifte. Og et identitetsskifte for mange.

Undertegna kom til Hammerfest i 1975. Jeg er oppvokst i et område med svært få samer, lite kunnskap, men også relativt lite av de fordommene og den motviljen jeg skulle møte i Hammerfest. I mellomtida hadde jeg fått med meg et års skolegang i Guovdageaidnu, som ga et innblikk i samisk kultur og næring og i motsetningene sett fra den sida. Det var en viktig ballast da jeg kom til Hammerfest, slik at jeg unngikk den ensidige påvirkninga som mange andre innflyttere fikk. Mange av disse, også mine daværende politiske kampfeller, blei uforsonlige motstandere av reindrift og samerett, på linje med nåværende ordfører.

Jeg møtte et Hammerfest der det samiske fantes, men det var ganske skjult. Noen ganske få kom fra innlandet og enkelte hadde samiske etternavn, som var vanskelig å skjule, men den sjøsamiske befolkninga fra bygder og fiskevær rundt byen lå lavt. At vår lærer på yrkesskolen var same, var noe ingen snakka om. På byens største arbeidsplass, der jeg arbeida 1977-85, lå samene lavt. Som verneombud opplevde jeg at bedriften fikk tilsendt samiskspråklig utgave av Arbeidsmiljøloven, men bedriftens verneleder avviste denne med at vi ikke har samer her på fabrikken. Noen av arbeiderne hadde registrert at jeg hadde bodd i Guovdageaidnu og var interessert i det samiske, og når vi møttes aleine i korridoren, kunne de hilse "Buorre beaivi" og etter hvert kom det fram at ganske mange kunne mer eller mindre samisk, eller i alle fall at deres foreldre snakka språket. I større forsamlinger blei de derimot tause, og bare krympa seg når det blei hetsa mot reindrifta, fortalt om helgas "reinjakt" og uttalt at "en god fjellfinn er en død fjellfinn".

Helt på slutten av 1970-tallet skjedde det noe, med kampen om Guovdageaidnu-Alta-vassdraget. Det blei oppretta lokallag av Folkeaksjonen mot utbygginga i Hammerfest, og det blei et miljø der det var akseptert å være same, med eller uten samisk språk. Flere og flere sto fram, og det blei danna ei sameforening. Noen begynte å ønske seg samisk andrespråk i skolen.

Men motstanden mot Alta-utbygginga blei slått ned med politimakt og rettsvesen. Hetsen mot reindrifta og motstanden mot alt samisk fikk derimot nye oppsving. Sameforeninga gikk i oppløsning, da de fleste medlemmene flytta bort. Å stå fram som forkjemper for samiske rettigheter i Hammerfest blei for hardt. Etter hvert fikk vi i Finnmark antisamiske organisasjoner som Nei til Sameland og EDL, der særlig den siste hadde sterk forankring i Hammerfest.

Midt oppe i dette sto reinbeitedistriktet Fála, som i uminnelige tider hadde bodd på Fála/Kvaløya halve året. Der var reinen deres og i stor grad de sjøl født, og der la reinflokken grunnlaget for å klare seg gjennom kalde vintre på vidda. Jeg var blant dem som oppsøkte dem og kjøpte meg reinslakt, mens andre forsynte seg uten å betale. En dal som nå er del av Hammerfest by heter fra gammelt på norsk Reindalen. Navnet sier antakelig for mye, for i bymiljøet er det erstatta av "Prærien". Forsåvidt også et talende navn, om område kolonister har erobra fra urfolk. Reindalen ligger under Storfjellet, som på samisk heter Boazovággi, eller "Reinfjellet". I Hammerfest kommunestyresal henger et bilde på veggen. Det viser byen i gamle dager, med reindriftssamer og gammer nært inne på byen. Likevel har byen og kommuneledelsen i stor grad framstilt reindrifta som inntrenger i deres by. Da jeg bodde i Hammerfest var det stadige konflikter på grunn av rein som kom inn i hagene og parkene, spiste opp hageblomstene og etterlot seg noen etterlatenskaper. Det var stadige krav om at de få reineierne skulle holde vakt 24 timer i døgnet rundt hele byen så ingen av de ca. 2000 rein kom seg inn på sine tradisjonelle beitemarker i byen.

Seinere klarte man å komme til enighet om å bygge et reingjerde rundt byen. Dette har i liten grad fungert, er dårlig vedlikeholdt og har egentlig bare gjort vondt verre, da det nå er vanskeligere å jage rein tilbake til utsida av gjerdet. Denne situasjonen er det nå Hammerfest-ordføreren vil straffe reindrifta for. En kommune som på grunn av sin innsats for å øke norsk produksjon av klimagasser og raseringa av den vakre øya Muolkkut (fornorska til Melkøya) for ei tid blei søkkrik, før man klarte å kjøre seg sjøl konkurs. Den kommunen skal nå knekke reindrifta og reineierne i Fála gjennom rettsvesenet, og tvinge dem til å betale for alle skader på grunn av et gjerde som ikke fungerer, samt trolig millioner i utgifter til dyre advokater på begge sider. Slik skal kommunen sette sluttstrek for alle drømmer om forsoning og samarbeid mellom norsk og samisk befolkning, mellom sjøsamer og flyttsamer og mellom forvaltning og næringer.

Mot slutten av 1980-tallet var det krise i fiskerinæringa, og ikke lenger noe arbeid for meg i Hammerfest. Jeg fikk lærerjobb i Guovdageaidnu og blei der. Erfaringene med forholdet mellom samisk og norsk, i og utenfor skoleverket, fikk meg til å bli med å skrive samisk skolehistorie. Det førte meg tilbake til Hammerfest. I Statsarkivet fant jeg historiene fra lærere på Seiland og Sørøya som på begynnelsen av 1900-tallet hadde bare samisktalende elever og klaga over foreldrenes "seige vedhengen ved det lappiske sprog". Jeg tenkte at denne historia måtte komme tilbake til Hammerfest, og skreiv en artikkel til historielagets årsskrift Øyfolk. Men redaksjonen ville ikke tro det jeg skreiv, og det var svært motvillig at de til sist gikk med på å trykke artikkelen. Gjennom mange år har dette historielaget og bokserien gjort sitt beste for å overse det samiske i Hammerfestområdet.

Etter en del år i samisktalende miljø kunne jeg komme tilbake til Hammerfest og Kvalsund og få tidligere elever å fortelle på sitt morsmål samisk om hvilke erfaringer de hadde hatt fra sin skolegang. De fortalte om hvordan skolen motarbeida alt samisk, helt fram til slutten av 1960-tallet. da de aller siste samisktalende elever forlot skolen i daværende Kvalsund kommune. Jeg intervjua skolesjefen i Hammerfest som sa at det samiske aldri hadde vært noe viktig i deres kommune, og samisklæreren som fortalte hvordan hun opplevde den negative holdninga fra kommunen.

Et par hundre år med fornorsking har skapt mye vondt blod mellom folkegrupper i Finnmark. Samer, kvener og nordmenn er satt opp mot hverandre, det samme er flyttsamer og fastboende samer på kyst og i innlandet. Sannhets- og forsoningskommisjonens mål var å få fram denne historia og legge grunnlaget for ei oppretting og forsoning, så folkegruppene for framtida kan samarbeide med større gjensidig forståelse for hverandres interesser og behov. Hammerfest-ordføreren gjør nå sitt beste for å sabotere dette. Finnes det virkelig ikke politikere i Hammerfest som har mot til å ta til motmæle?

Svein Lund

redaktør Samisk skolehistorie